Trøndelag må tenke kortreist før krisene kommer

Hormuz-krisen har vist at vi er langt mer avhengige av ustabile globale forsyningslinjer enn vi tror. Før neste krise rammer oss, må Norge produsere mer energi og gjødsel lokalt.

Av Tore Fløan, daglig leder i Ecopro

Forestill deg en bonde i Levanger. Han ser utover åkeren sin fra kjøkkenvinduet. Våronna er i full gang. Han har mer enn nok å gjøre. Men hva med gjødselsleveransene? Den som dyrker mat må jo alltid planlegge fram i tid. Og den som planlegger gjødsling i Levanger, må tenke på Iran og Hormuz-stredet.

Det føles som om ingenting i verden kunne være lenger unna krigen i Iran enn våronna i Levanger. Men for norske bønder som trenger gjødsel, har stengningen av Hormuz rykket svært nærme.

Felleskjøpet måtte midlertidig stanse salget av mineralgjødsel i mars. Det norske landbruket var brått koblet direkte til en geopolitisk konflikt 5000 km unna.

For Hormuz handler ikke bare om olje. Regionen er sentral i verdikjeden for mineralgjødsel. Når Hormuz-stredet stenger, blir gjødsla stående ved kai. En tredjedel av all sjøbåren gjødselhandel rammes.

Hormuz er en matkrise. Den rammer jordens matproduksjon direkte.

Og den er bare den siste i en lang rekke kriser som forteller oss hvorfor Norge må sikre sine forsyninger av samfunnskritiske varer. Sirkulærøkonomien, at vi utnytter og gjenbruker ressursene i størst mulig grad, hjelper med det.

Når det skrives om sirkulærøkonomi, handler det ofte om bærekraft, miljø og klima. Men den siste delen av sirkelen, det vi får tilbake, får ikke nok oppmerksomhet. Der er vi i Midt-Norge gode.

Det skapes millioner av tonn organisk avfall i Norge hvert år. Matavfall, avløpsslam, rester fra slakterier og fiskerier. Hvis dette ikke håndteres skikkelig, brytes det ned og gir forurensning og klimagassutslipp. Men behandler vi avfallet klokt, får vi utnyttet energien som biogass samtidig som vi produserer gjødsel til landbruket.

Kortreist gjødsel, kortreist energi. Som ikke trenger å reise gjennom Hormuz.

I en urolig verden er avfallshåndtering og sirkulærøkonomi også beredskapspolitikk. Hvis forsyningen av gjødsel, strøm eller diesel rammes, trenger vi avlastning gjennom flere produksjonsmuligheter og energikilder. Lokalt produsert energi og gjødsel holder hjulene i gang og sikrer matproduksjonen vår.

Vi i Midt-Norge er langt framme i skoen på dette området. Og det er bra. Ecopro alene produserte energi tilsvarende 5 millioner liter diesel og erstattet opp mot 1000 tonn mineralgjødsel, i 2025. Biogassen fyller busser i Trondheim og fyllestasjoner i Orkanger, Støren, Verdal, Stjørdal, Namsos, Brønnøysund og Sandnessjøen. Biogjødselen gjødsler kornåkre og grasmark i Levanger, Verdal, Steinkjer, Namsos, Inderøy og Frosta.

Vi bygger vår del av løsningen. Men ambisjonsnivået i samfunnet må opp for at det skal monne.

For historien om det som skjedde da Hormuz-stredet stengte har vi hørt før. De siste årene har norsk økonomi og Norges tilgang på helt nødvendige varer igjen og igjen blitt utsatt for store, geopolitiske sjokk. Det kan skje på de mest uventete måter.

Titusener av nordmenn måtte permitteres i 2020 på grunn av smitte på et kjøttmarked i Kina. Strømpriser og gjødselspriser sto og falt på Vladimir Putins planer for Ukraina i 2022. Når Houthimilitsen skyter på skip i Rødehavet eller containerlaster setter seg fast på tvers i Suez-kanalen, skyter fraktprisene i været.

Igjen og igjen ser vi hvor avhengige vi er av at ting fungerer som de skal i resten av verden. Norges økonomi er langt mer sårbar enn vi tror. Forsyningskjedene våre er utsatt for sjokk, krig og kriser. Vår gjødselforsyning, matsikkerhet og energiforsyning bygger på en antagelse om at handelsveiene alltid er åpne. Den antagelsen holder ikke lenger. Vi trenger flere bein å stå på.

Det Ecopro, våre eierkommuner og resten av bransjen leverer, burde være regelen, ikke unntaket.

Potensialet for økt utnyttelse av matavfall og avløpsslam er enormt. Hvert år går store mengder organisk avfall til spille, i stedet for å gjenvinnes til næringsrik gjødsel og biogass. Uten å skape verdi, uten å styrke forsyningssikkerheten. Det er sløsing med ressurser som vi alle taper på.

Utviklingen i bransjen kunne gått mye raskere, og vi kunne styrket selvforsyningen mer enn vi gjør i dag. Vi trenger større fart og politiske ambisjoner. Vi trenger et regelverk som henger sammen med teknologiutviklingen. Vi trenger forutsigbarhet og langsiktighet, ikke flere begrensinger på hvor produktene kan brukes. Alt dette er avgjørende for videre investeringer i teknologi og kapasitet.

Vi må håpe at Hormuz åpner snarest mulig. Men etter det kommer neste krise. Og det er ikke gitt at vi er bedre forberedt da enn nå.

Det er et politisk spørsmål om vi tør å bygge norsk sirkulærøkonomi i full skala, eller om vi tør å la være, mens vi venter til en enda større krise gjør det enda mer påtrengende.

Bonden i Levanger sine bekymringer blir fort våre alles når neste krise banker på døren.

Denne kronikken ble først publisert i Trønderdebatt – les originalen her: Debatt, Landbruk | Trøndelag må tenke kortreist før krisene kommer